Middelalderbyen Vágar
For tusen år siden var Storvågan-området tett bebygd. En sentrumsdannelse hadde oppstått her i kjølvannet av vikingtida (800-1000). Arkeologiske undersøkelser og skriftlige kilder fra middelaldereren (ca. 1000-1536) tyder på at det i vikingtida lå mektige høvdingseter lenger vest i Lofoten, i Vesterålen og i Salten, men ingen her på Austvågøya. Det er mulig at sentrumsdannelsen i Storvågan var utviklet fra et møtested, der mektige høvdinger kunne møtes på nøytral grunn - for varebytte, rådslagning og konfliktløsning.
I kystområdene rundt Lofoten ble det fisket skrei og produsert tørrfisk. Vikingene hadde nok også tørrfisk i lasta, når de dro på handelsferder, men ute i Europa var ikke de store tørrfiskmarkedene etablert før rundt 1100.
I første halvdel av 1100-tallet fikk kong Øystein bygget rorbuer og kirke i Vågan. Den tidlige kirkeorganisasjonen var et viktig styringsredskap for kongen, fordi utbygging av kirkelig administrasjon bidro til kontroll over større geografiske områder. Rorbuer ble bygget for å gi husly til tilreisende fiskere. Kongen bidro dermed til at flere fiskere deltok i vinterfisket av skrei fra et område han selv kontrollerte.
Gjennom kongens etablering av sentraladministrative funksjoner i Vågan, oppnådde sentrumsdannelsen her i Storvågan bystatus. Middelalderbyen har fått navnet Vágar. I perioden ca. 1100-1400 var Vágar den eneste byen i Nord-Norge, og landsdelens sentrums-funksjoner var samlet her.
Tidlig på sommeren, når tørrfisken skulle ned fra hjell, ble det holdt stevner i Vágar. Skatter til erkebispesetet i Trondheim og til kongen ble betalt i form av tørrfisk. Både kongens og erkebiskopens menn møtte opp i Vágar for å kreve inn skattene. Prestene fra hele Hålogaland møttes også til stevne i Vágar. Og handelsmenn kom for å kjøpe tørrfisk og utruste handels-ekspedisjoner.
Vágar var også arena for lov og rett. Fra tinget på Brurberget kunngjorde i 1282 kongens mann at den norske landsloven fra 1276 skulle erstatte en regional lovsamling, kalt Vágaboka. Vi vet ikke noe om opprinnelsen til Vágaboka eller hvor stort geografisk område loven gjaldt for. Når mange stormenn var samlet i Vágar, ble tinget brukt til lovgivning og konfliktløsning. Tinget fungerte også som beslutningsorgan og informasjonskanal.
Handel var den viktigste bydannende faktoren for Vágar. Her ble tørrfisken samlet før den ble sendt videre sørover. I den første fasen av middelalderbyens eksistens, regner vi med at norske stormenn fraktet tørrfisk og andre norske handelsvarer til Europa. Nokså raskt ble imidlertid Bergen omlastningssted for tørrfisken, og derfra ble den fraktet videre på utenlandsk kjøl. Fra slutten av 1100-tallet hadde mange utlendinger, mest briter og tyskere, tilhold i Bergen. Fra ca. 1250 regner man med at det tyske handelsforbundet "Hansaen" også hadde fått fotfeste i mellomhandelen i Bergen.
Den norske kongen forsøkte å regulere handelen, for å holde kontroll over omsetningen og bevare mest mulig av profitten innenlands. I 1294 ga kongen forbud for utlendinger mot å seile nord for Bergen. Og i 1384 ble følgende lovtillegg gitt av Olav 4. Håkonsson:
"De fra Finnmark og fra Helgeland skal seile til Vågan…." - "…..bymenn i Bergen skal seile til Vågan og holde sitt kjøpstemne der."
Disse lovformuleringene tyder på at det kunne være vanskelig for norske myndigheter å kontrollere organiseringen av handelen.
Tørrfisk var Norges viktigste eksportvare gjennom middelalderen. På 1300-tallet utgjorde tørrfisk over 80% av Norges nasjonale eksport.
Arkeologiske utgravninger i Storvågan viser import av fine ullstoffer, gjenstander laget av eksotisk treslag og svært mye keramikk fra Vest-Europa. Korn ble etter hvert den viktigste importvaren.
I tida etter Svartedauen (1350) skjedde det store endringer i samfunnsstrukturen. Vágar mistet etter hvert sine sentraladministrative funksjoner, og førsteledds omsetning av tørrfisk ble flyttet fra Vágar til Bergen. Nordlendingene måtte selv frakte tørrfisken til Bergen.
Rundt 1400 hadde altså Vágar utspilt sin rolle som by og landsdelshovedstad, men arkeologiske utgravninger viser stor fiskeriaktivitet i århundrene som fulgte.
Med tørrfiskeksporten fra Vágar startet den store kommersialiseringen av Lofotfisket. Tørrfiskeksport er også i dag en viktig norsk næring, og produktet er ettertraktet over store deler av verden.
